Hvis du slår opp i bokmålsordboka, finner man at ordet såpekoker betegner en dorsk og udugelig person. Urettferdig, synes vi, siden vi mener at vi er flinke til det vi gjør. Det å lage såpe er en møysommelig prosess som krever stor nøyaktighet for at resultatet skal bli bra. Er vi f.eks unøyaktige med temperatur, vil det kunne være vanskelig å få lut og fettstoffer til å blande seg. Mengden man har av kaustisk soda må regnes ut for de ulike fettstoffene - de ulike oljene trenger ulik mengde lut for å danne såpe. Så vi er ganske fornærma, på vegne av oss selv og våre medsåpekokere ute i verden - la gå at vi kanskje er litt dorske, men udugelige, det er vi ikke.
Forresten - en grunn til at såpekokere hadde lav status i gamle dager, var at de luktet veldig vondt - såpe ble kokt på dyrefett, og den prosessen var visst særdeles illeluktende. Det hender at det lukter vondt når vi lager såpe også, men det har med andre ting å gjøre enn dyrefett - vi bruker bare vegetabilske oljer.
Den aller verste luktopplevelsen vår, forhåpentligvis for alltid, kom da vi laget såpen "æg" - den trodde vi ikke det var håp for. Vi blandet alt vi skulle, og endte med en såpemasse som luktet ganske skarpt, men ikke verre enn at vi kunne ha den i former. Dagen etter stinket det svovel, og såpa var blitt grønn. Så fulgte noen dager da Vigdis trodde hun måtte flytte - enten fordi familien endelig hadde fått nok, eller fordi lukta ikke ville forsvinne fra huset. Etter en ukes tid endra fargen seg imidlertid, og den ekle lukta ble til en nøytral såpelukt, og vi endte opp med en god såpe med en lett skrubbeeffekt. Med til historien hører det at vi aldri siden har produsert denne såpa i et privat hjem, og at den bare kan produseres hvis det er gode muligheter til lufting, og den får tørke i fred på et usjenert sted....
Jævla såpekoker
SvarSlett